A tiny spark..

Det er nesten 1 måned (!) siden sist jeg hadde skøyter på beina. Helt til nå har entusiasmen vært borte, helt død, og en stund var jeg redd for at jeg aldri noensinne ville komme til å få lyst til å stå på skøyter igjen. Men i går kjente jeg et lite snev av skøyte-abstinens. Det var bare et lite blaff, - det varte bare noen sekunder før det ble flyktig borte.. Men jeg kjente det. Definitivt. En liten (skøyte)-gnist..

Til nå har skøytene mine vært langtidsparkert i Edea-bagen og i skapet, og jeg har omtrent ikke ofret dem et eneste blikk de gangene jeg har gått forbi, bare apatisk ignoranse.

Men i dag kjente jeg det igjen. En liten iling i hjertet, i magen, i blodet. Omtrent som når man er nyforelska, og lykkelig beruset av endorfinene som kjører berg-og-dalbane gjennom kroppen, og får hjertet til å hamre som en psykotisk bongotromme.

Jeg tok t.o.m. en scratch spin på sokkelesten på stuegulvet, før jeg satte meg ned i sofaen for å studere og lese om ukens tema i farmakoterapi. 15 minutt senere bare "måtte" jeg gjøre raggsokk-versjonen av en "baklengs kamel-snurr" (in plain human english; a back camel spin).. :

Selv om skøytelysten ennå ikke er tilbake 100%, slår den iallfall noen små gnister her og der, og det er et veldig godt tegn og en bra begynnelse. =) Jeg regner med (og inderlig håper at) den er fullstendig friskmeldt og gjenopprettet innen onsdag i neste uke. Da blir jeg nemlig 28 år (!), og planlegger å feire dagen ute på isen (i år også). Det har nesten blitt en liten tradisjon, hehe. ;)

..Oh! I felt it again!..

A tiny spark..

*<3*